Vegskjæringen i Kobbevåg i Hasvik

Finnmarks eldste eksisterende veg.

I Kobbevåg, like nedenfor Hasvik skole, ligger en vegskjæring med et sus av historie. Du kan se tre veger som viser utviklingen fra de første vegene ble bygd i Finnmark og fram til i dag. På kartet nedenfor er tegnet inn vegene fra de forskjellige tidsperiodene.

Kobbevåg
Copyright © 2003, Roxrud Reklamebyrå

1. Vegen fra 1873. Denne ble bygd som gang- og kjerreveg fra Hasvik til Hasvåg. Den var 400 alen (ca 2,5 km) lang og 3 alen (1,88 m) bred. Den er i dag det eldste bevarte vegstykket i Finnmark. Den ble bygget med midler fra "Finmarkens Brændevinsafgiftskasse". Lars Moen ble hentet fra Sør-Varanger for å lede arbeidet. De øvrige vegarbeiderne må vi regne med ble rekruttert lokalt. Det er et glimrende fagarbeid som er utført. Steinmurene er i dag like fin som da de ble satt opp. Trebrua er bygget som lignende bruer fra den tida. Vi vet ikke hvordan den opprinnelig så ut.

2. Vegen fra 1928 - 40
Bilalderen gjorde sitt inntog, og med det kom krav om bedre veger. Byggingen av ny veg på strekningen Hasvik - Breivik-botn ble startet i 1928 med "nødsmidler". Det var stort sett manuelt arbeid med lite bruk av maskinelt utstyr. Den gjennomsnittelige timelønnen var på kr 1,00. Fra 1931 ble det gitt ordinære vegbevilgninger. Vegen ble fullført i 1940. Det ble bygget med en bredde på 3,6 meter og utstyrt med stabbesteiner og murte stikkrenner. Vegen fra Breivikbotn til Sørvær ble påbegynt høsten 1939 og ferdig i 1962.

3. Vegen fra perioden 1967 - 1983.
Person- og godstrafikken med bil økte i årene etter krigen, og det ble stilt større krav til vegstandarden. Med bruk av anleggsmaskiner og lastebiler kunne vegen bygges med slake kurver og fjellskjæringer slik at det var mulig å holde den åpen om vinteren. Arbeidet ble startet i 1967 og ble avsluttet med oljegrusdekke i 1976 og 1983.

Tekst og kart : Magne Skjånes, Statens Vegvesen i Finnmark   

Alfred Bjørkli vegarbeider, forteller:
I mine første år var alt vegarbeid utført med håndkraft. Det var hakke, spade, krafse, brett og trillebår. Spade måtte vi holde oss med sjøl. Det ble utlevert av Vegvesenet og trukket i akkordoppgjøret. Det var et slit. Kom vi over en stor stein, la hele laget ryggen til og fikk veltet steinen unna. Og vi sang for å få samse tak. Stubbebryteren var vårt største hjelpemiddel. Men det var alltid litt plunder med å flytte den.

Hadde vi muligheter for det, tok vi steinen med håndmakt. - Kom igjen karer, sa basen, så suger vi oss på steinen. Det er nok man en vegarbeider som senere i livet fikk merke det.

Fra "Vegfolk forteller. Vegminner fra Finnmark". Utgitt av Norsk Vegmuseum og Statens Vegvesen i Finnmark.